Om nonsens - MIDGARD

Wikipedia: «Nonsens
er en sammensetning av «non» (ikke) og «sense» (fornuft). Det er synonymt med vrøvl og vås og betegner en uttalelse eller påstand uten fornuftig mening. Når noen i en diskusjon anser at en ytring ikke er logisk eller er i overensstemmelse med en viss (ofte subjektiv) ideologi kan ordet nonsens bli brukt i nedsettende og fornærmende argumentasjonsteknikk.
    (...) det som overflatisk sett betraktes (som nonsens kan) ved nærmere analyse vise seg å være fornuft. Dikteren Emily Dickinson skrev at «mye galskap er den guddommeligste fornuft for det skarpe øye» (fritt oversatt).
    Nonsensdikt kan være et mer uskyldig uttrykk for «ikke-fornuft» og av og til ha til konstruktiv hensikt å utfordre logikk og etablerte forestillinger. Fra dette perspektiv er «det fornuftige» en mulig hindring for fantasien. Et eksempel på dette er diktet Jabberwocky av Lewis Carroll. Den britiske tegneren og forfatteren Edward Lears populære «Book of Nonsense» ble opprinnelig utgitt i 1846. Den inneholder humoristiske tøysevers og limericker som minner om barneregler, og anses som opphav til nonsenssjangeren i engelsk litteratur.»


Hva er det med unger og nonsens?
  Tenk på barneregla: Elle melle /deg fortelle / Skipet går / ut i år / Rygg i rand / To i spann / Snipp snapp snute / Du er ute.
  De liker det. Det treffer noe i dem.
  Én grunn er opplagt at barn ennå ikke har lært å være voksne—og snakke voksent. Voksenspråket er fremdeles fullt av koder de ikke er trygge på.
  Det meste voksne sier i dagens løp har en mening—altså, det henviser til verden utenfor ordene. «Jeg skal på kino i kveld.» «Gi meg hatten.» «Betalingsbalansen er negativ.» Hvert ord i setningen må på sin bestemte plass på en bestemt måte for at din venn Lise skal skjønne hva du vil. «På jeg i skal kveld kino?» Tror du det får Lise til å møte opp?
  Hverdagsspråket henviser til den verden vi deler. Systemene. Alt det opplagte og selvsagte vi ikke trenger å tenke over. Det er et verktøy til å peke på og oppnå ting, men bare med slike ord vi er enige om.
  Det språket dekker greit vår hverdagsverden. Men prøv å gjenfortelle følelsen i det siste du drømte. Eller av fargen skarlagen. Eller størrelsen på bjørnen som stjal matpakka di. Du kan dynge på med ord som prøver å beskrive det ved hjelp av noe annet, men du når aldri helt frem.
  Men det fins et annet språk også. Kall det Oisann!-språket. Språket for slikt som plutselig slår deg i nesa. For alt rart og uventet, for brudd og drømmelogikk, utrop og frysninger på ryggen. Et språk nærmere dem som ennå ikke helt har glidd inn i det drøvtygde voksen-språket: barna, eller det barnslige i deg.
  Det språket er i slekt med kroppen—pulsen og sansene. Et språk som gir rom for gleden over opp-levelsen. Der hører nonsens hjemme: rare lydkombinasjoner med uventet innhold, ofte rytmisk og med rim, og gjerne mens kroppen er i bevegelse. Det likner på det vi kaller kunst.
  På Oisann-språket kan du finne på et ord som drombelig. Da skjønner voksentalende iallfall at det er noe de ikke har skjønt.
  Jo mer voksne nikker gjenkjennende til, jo mer vi lener oss slapt til systemene—jo mer ting går på skinner, jo mer trengs det avsporinger. Nonsens er sand i automatikken som bare går og går, så overalt og alltid at voksne har holdt opp å merke det. Det er først når du hører knirk at du blir oppmerksom på maskineriet.
  Nonsens er moro—og motstand.

 —Torstein Bugge Høverstad