Mer om Irland
Mer om:
Irland har fostret mange betydelige diktere. Tenk på folk som Jonathan Swift, Oscar Wilde og George Bernard Shaw. Men disse, og mange med dem, ble og blir oppfattet som engelske diktere, ikke spesifikt irske. For Yeats, derimot, er landet, historien, mytestoffet—alt som var umiskjennelig irsk, kun unntatt språket—et nødvendig drivhus for hans omfattende produksjon. Derfor først noen ord om jordsmonnet.
Irland er et særpreget land, og språket de fleste snakker er like særpreget. For nordmenn består noe av særpreget, tross opplagte, store og dype forskjeller, av et slags opplevd slekt-skap, for vi har gjennomlevd historier med noen grunn-leggende likheter. Stikkord: mangehundreårig fremmed styre, en fremmedfødt overklasse og et påtvunget fremmed språk. Jeg må skynde meg å si at vårt fremmedstyre var i nærmest mulig slekt. Det var irenes ikke, og det forklarer mye av det mest markant irske.
Irland (som romerne kalte Lille-Britannia) var et lappeteppe av småriker, tidvis under en svak felles overkonge. Kulturen og språket var keltisk, beslektet med velske, skotske, korniske og bretonske befolkninger, med en rik mytologi som overlevde kristningen på 400-tallet. I mange hundre år etter det var Irland en oase i Europa, med en helt særegen sammensmeltning mellom egen kultur og en skismatisk kristendom som sendte ut misjonærer til bl.a. Norge. Men midt på 1100-tallet tok den jevnlige kontakten over Irskesjøen en ny vending. De normanniserte, sentraliserte og krigsvante naboene i Stor-Britannia invaderte, med støtte fra paven, som fant irenes selvstendige kristendomsversjon verdt en dose disiplinering. Normanner-invasjonen lyktes riktignok ikke på lenge med full kontroll over naboøya, men fra området rundt Dublin (the Pale, den tidligere norrøne vikingehovedstaden) bet de seg fast og gjennomtvang sitt eget føydale lovverk og sin ortodokse katolisisme. På femtenhundretallet innførte Henrik VIII sin spesielle anglo-variant av protestantismen som statsreligion, og drøyt hundre år senere fulgte Cromwells puritanske hærtog og endelige okkupasjon, og med det et nytt lovverk som i løpet av kort tid ribbet irske katolikker for styre og eiendom og fordrev både menneskene, språket og kulturen, de fleste til en strime stein langs vestkysten (Gaeltacht). Det som ble igjen i de fruktbare delene, utover en irsk tjenerklasse, var et engelskættet, protestantisk godseier- og etter hvert borgerskap, the Ascendancy (eng. ascendant=overlegenhet, overtak, herredømme). Og det engelske språket.
I Irland snakker nesten alle nå engelsk og nesten ingen irsk, tross alle nyere kraftanstrengelser for å styrke nasjonal-språket. Men slik er historiens viderverdigheter at den importerte overklassen, som gjennom flere hundreår hadde forsynt storebror England med litterært og politisk talent, gradvis fikk øye for den irske kulturen (men ikke dermed for fattige, katolske, gælisktalende leilendinger vestpå) og begynte å utvikle en irsk nasjonalfølelse, i opposisjon til arrogante slektninger i London. Og i mellomtiden hadde noe påfallende foregått med importspråket engelsk. Alle brukte det, men jo nærmere den katolske bunnen, jo mer
oppfinnsomt, malerisk, med inversjoner og utbroderinger—ja, så umiskjennelig irsk-preget at alt i 1700-tallets engelske restaurasjons-komedier opptrådte buskis-figuren the Irishman, gjenkjennelig på to-tre standardfraser. Og også denne folkeligheten smittet oppover, til og med tilbake på engelsk-engelsken.
Hjemme ble det etter hvert et nasjonalt oppvåkningsprogram av det. Fra det nasjonalsinnede borgerskapet utgikk språklige oppdagelsesreiser, innsamling av eventyr og mytestoff osv. Men denne kulturelle oppvurderingen av det irske var ikke uten kostnader for dem selv, for det var en direkte inspirasjon til politisk oppvåkning for den store, lenge tause irske underklassen, og dermed en implisitt trussel mot den protestantiske overklassen. For flertallet, la oss ikke glemme det, var livsvilkårene stadig katolisismen, fattigdommen, uårene og masseutvandringen. Dette tvisynet kom til å prege en dikter som Yeats.
Ikke sant, det klingrer noen bjeller her for norske ører? Et slags ekko av vår egen oppvåkning fra firehundreårignatten? Attenhundretallets graving i alt fra byggeskikk til folkeeventyr etter noe å kalle rotekte norsk. Språklig, litterær, kunstnerisk og politisk nybryting å bygge et nytt samfunn på. Vår egen brytning mellom byborgerskap og bondestand, mellom den ‘heilnorske’ nynorsken og det noen foraktelig kalte ‘heimedansk’.
En viss forskjell gjør det jo at vi berget oss 1814 og våre 17. mai-tog nesten uten skudd. Også der opptrer irene i litt mer enn naturlig størrelse. Oppstander, politiske og voldelige, med martyrer for engelske kuler eller galger (mange fra den anglo-irske overklassen) kulminerer med den ikoniske Påskeoppstanden i 1916, krig, splittelser og rivninger, men omsider en krone på verket, den nesten frie irske Fristaten i 1921, riktignok minus fylkene i Nord-Irland—og straks deretter, irsk borgerkrig. Og den er som kjent ikke helt ferdigkjempet ennå.
Utdrag fra gjendikterens etterord:
HISTORIEN OG SPRÅKET